En bred gresslette på hver side rammes inn av doble alleer langt der ute på kanten. Under trekronene skimter vi folk som trasker av gårde med gummistøvlene sine og bikkja si som om alt dette er det alminneligste i verden. For enden av avenyen, to og en halv kilometer der fremme, troner Corinthian Arch på bakkekammen, triumfbuen som forteller oss at vi har ankommet Stowe, godset lord Cobham skapte sammen med 1700-tallets dyktigste gartnere, hagekunstnere og hagearkitekter; Charles Bridgeman, Sir John Vanbrugh, William Kent og Capability Brown. Denne hagen var med på å forme The Great English Landscape Garden, og dermed også selve landskapsstilen i hagekunsthistorien.
Så ikonisk er hagen, at vi nok har tenkt at den har sett likedan ut i de to-tre hundre årene som har gått siden den ble anlagt. Det har den naturligvis ikke, forteller Paul Stefanovic, assisterende Head Gardener, som har vært ved Stowe i mer enn 25 år og tar hjertelig mot oss. Da National Trust (NT) tok over eiendommen i 1989 var forfallet kommet langt. Sjøene var grodd igjen til sumpområder, templer og monumenter sto til nedfalls, åpne landskap og siktlinjer var for lengst forsvunnet i skog og kratt. Paul har vært med på hele restaureringseventyret, og har stadig vekk hånd om store deler av det, i samarbeid med det historiske teamet på Stowe. Han guider oss gjennom den tusen mål store hagen, fra monument til monument, på Lastenes, Dydenes og Frihetens stier. Langsomt har hagens opprinnelige intensjon kommet til syne igjen, samspillet mellom landskap, vegetasjon og de ulike monumentene.
– It’s all about view, sier Paul der vi står på den store grønne bakken foran slottet og ser tilbake på den spektakulære utsikten, over sjøen, opp på Corinthian Arch. Hagen ser ut til å strekke seg helt dit ut, med saueflokken beitende i mellomgrunnen. Men her blir vi lurt av ha-ha’en. Denne usynlige muren var en forutsetning for utviklingen av den den engelske landskapshagen, der blikket skulle gli uhindret over store beitemarker, hele landsbyer og kirketårn, og visuelt hente disse inn i hagen. Et forbedret landskap, like vakkert som et maleri, var målet. Sjøer og dalsøkk ble gravd ut, åser ble fylt opp, trær ble flyttet, monumenter plukket ned og gjenreist, kanskje bare bittelitt lenger til høyre eller til venstre, for å gi det perfekte perspektivet fra slottet. Det synker sakte inn over oss at dette landskapet er anlagt for hånd.
Hidcote
I likhet med Stowe, er Hidcote også en av Englands og National Trusts mest kjente hager, men noe ganske annet allikevel; tett, intim og med menneskelige proporsjoner. Den ligger nord i Cotswolds, i et grønt og vakkert bakkelandskap, der sauene beiter bak steingjerder, og hagtornhekkene henger innover smale veger der alle kjører veldig fort og på helt feil side. Landskapet ser ut til å være tegnet av en barnebokillustratør, og det gir fullstendig mening at den rike amerikaneren Lawrence Johnston kjøpte den lite pretensiøse gården Hidcote med sin pittoreske bygningsmasse, kapell, landsby og det hele. Hagen var som et stort, blankt lerret der han kunne anlegge sitt Arts- & Crafts-paradis.
Lottie Allen, Head Gardener på Hidcote, tar oss med fra rom til rom i hagen, så typisk for perioden, men allikevel med Johnston særlige signatur. Den formale rammen av høye hekker og murer gir en rolig bakgrunn og et godt klima for en rik og uformell beplantning. Håndverket får sin renessanse under denne perioden. Materialene og skal være stedegne og teknikken lokal. Arts- & Crafts-bevegelsen var en viktig premissleverandør for selve ideen om å ta vare på og restaurere kulturminner. Det er med utgangspunkt i disse ideene at National Trust og tilsvarende nasjonale organisasjoner over hele Europa, vokser fram i siste halvdel av 1800-tallet. Lawrence Johnston overlot selv hagen til National Trust i 1948, og dette ble deres første eiendom der hagen var det primære kulturminnet, ikke huset. Lottie forteller at målet med restaureringen og skjøtselen, er over tid å komme så tett på 1930-tallsuttrykket som mulig, – den perioden hvor hagen hadde sine heydays.
Attingham Park.
Vårt siste og egentlige mål er Attingham Park i Shropshire. Herfra leder Kate Nicoll National Trusts utdanningsprogram for sine egne gartnere. Kate besøkte Vea i sommer, og vår gjenvisitt nå hadde til hensikt å komme videre på et samarbeidsprosjekt om antikvarisk skjøtsel. Det var Kate som hadde avtalt med våre eminente guider i Stowe og Hidcote, og på Attingham tok hun selv seg av oss på beste vis.
Attingham er en klassisk engelsk landskapshage av samme type som Stowe, men mindre kjent, med «bare» ca 500 000 besøkende i året. Vi besøkte kjøkkenhagen, the walled garden, som hadde vært Kates domene da hun kom til Attingham som gartner. Den gang var kjøkkenhagen helt gjengrodd, og dette ble hennes restaureringsprosjekt over mange år, med uvurderlig innsats fra det fantastiske frivillighetskorpset i organisasjonen. Drift og skjøtsel av National Trusts eiendommer er helt avhengig av den skaren av frivillige som hver eneste dag tilbyr sin arbeidskraft. De er på jobb overalt i systemet, i kafeene, butikkene, på kontorene, og ikke minst i parkene og hagene, der mange er like faste og stabile som arbeidsstokken ellers.
Takket være Kate og hennes kolleger, fikk vi et fantastisk innblikk i gartnerhverdagen hos National Trust, som eier og driver mer enn to hundre historiske hager, og er en av Europas viktigste organisasjoner for kulturminnevern. Og ikke minst kom vi videre på vårt samarbeidsprosjekt, som de historiske gartnerstudiene på Vea skal få nyte fruktene av etter hvert. Vel verdt to uker i karantene, syntes vi.
Tekst og foto:
- april 2020
Ingeborg Sørheim
Lærer og studiekoordinator på Gartner med antikvarisk kompetanse
Reisen ble realisert gjennom støtte fra Erasmus+
